Møte Verdens Minste Hest - Et Favoritt Veterinærminne

2024 Forfatter: Daisy Haig | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 03:12

Når høsten kommer i full sving, erstatter felt som er fulle av lyse oransje gresskar og mais labyrinter, sensommeren. Avtaler full av reisepapirer og kontroller for smittsom sykdom avtar, og i stedet jobber jeg mye med høstvaksiner for hester, tannpleie og litt lamming og tull i sen sesong, for det lille antallet små drøvtyggere oppdrettet om våren høstmarkeder.

Selv om den travle sesongen absolutt ikke er over ennå (den søvnigste perioden er mellom november og januar), gir høstsesongen meg nok tid til å ta en pause og reflektere over noen kule ting jeg har sett i løpet av sommeren. I arbeidet bak kulissene på den lokale fylkesmessen har jeg vært kjent med det uunngåelige stresset og dramaet som fremkalles når barn konkurrerer med dyr, selv om de siste årene har vært ganske stille. Jeg vil imidlertid være uvillig til å frata deg en historie som for alltid vil stikke frem i tankene mine som skjedde for omtrent fire år siden.

Det hele startet på en overskyet, kjedelig dag da jeg ble kalt til å skrive et improvisert helsesertifikat for mellomstater for en hest som reiste til Georgia via fylkesmessen.

Da jeg kom nær hestestallen på tivoli, ventet jeg. Personen som ringte var ikke en vanlig klient, og jeg ble fortalt at hesten skulle komme inn på en trailer. Da jeg så mange trailere i nærheten, fortsatte jeg å vente. Og vent. Og vent. Til slutt dukket det opp en lastebil som hadde et merkelig utseende: fargerike og like høye som den var lang, denne traileren så ut som den tilhørte en sideshow. Videre som førte meg til denne konklusjonen var et stort banner delvis skjult bak planker av tre som lyder: "Verdens minste."

Verdens minste hva?

Jeg hoppet ut av lastebilen min, utdanningsattest i hånden og stetoskop rundt halsen. Jeg riste eierens hånd og spurte: "Hvor er hesten?"

"Han er der inne," svarte eieren og pekte på traileren. Jeg så ingen tegn på noe som lignet en hest. Faktisk så traileren tom ut.

"Hvor?" Jeg spurte.

"Han er nede," svarte han og antydet at jeg trengte å klatre opp i traileren og deretter ned i den. Jeg klatret langs siden av traileren og kikket ned. Gulvet på tilhengeren var kuttet lavt og i de mørke skyggene som sto i en dyp strå seng var noe svart og hvitt.

"Det er PeeWee," sa eieren. "Verdens minste hest."

Jeg nikket som, sikker, jeg klatrer inn i mystiske omhengere hele tiden. Jeg løftet meg opp og om igjen, og jeg startet den nødvendige eksamenen før jeg kunne signere helsepapirer. Jeg fant PeeWee som en behagelig liten fyr, som i mine øyne virket som en svart og hvit pinto Miniatyrhest, munket innholdsrikt på noe høy mens jeg lyttet til lungene, tok temperaturen og sjekket kroppen for klumper, støt, utslett, eller vorter. Da jeg fant PeeWee å være like sunn som en, vel, hest, fullførte jeg papirene, samlet inn betaling for tjenestene mine, og eieren kjørte avgården og tok PeeWee til Georgia, hvor han uten tvil skulle blande og blande seg med en skjegget dame, en tatovert mann, en sverdsvelger, og kanskje jeg bare håper en tohodet geit.

Når jeg reflekterer over dette nå, kan jeg ikke bekrefte at PeeWee var den minste hesten jeg noensinne har sett, enda mindre verdens minste hest. Jeg antar at det virkelig er tanken som teller. Hvert år jeg drar på messen, blir jeg minnet om PeeWee og lurer på hvor han er, hva han holder på med, og hvor mange som har kikket inn i den private traileren hans for å få et glimt av omreisende show-biz, noe som er litt av en sjeldenhet nå.

Jeg håper for det første at det er horder av PeeWee groupies som følger ham fra by til by, og tilbyr ham gulrøtter og riper bak ørene. Jeg fikk stemningen om at PeeWee ville ta det hele.

Dr. Anna O’Brien